Fredag - avreise

Da er koffertene pakket og om noen timer er vi i lufta, på den lange veien fra Phoenix, Arizona til Drammen hjemme i Norge.
Det har vært en svær tur, en tur full av opplevelser. På bildekarusellen ved siden av snurrer høydepunkter fra hele turen, selv om det er vanskelig å trekke fram noen få av 1900 bilder. Men nå er det slutt for denne gang. Takk til alle dere som har fulgt oss.

Torsdag

Vi ville ha det varmt og godt disse dagene i Scottsdale og riktig nyte avslutningen av ferien - vi fikk det varmt, HOT! Når det er 38 grader på Gran Canaria, har du alltids havet å kjøle deg ned i og brisen som gjør det levelig. Her i det indre Arizona, midt i ørkenen blir det veldig anderledes, her må man inn for å kjøle seg ned.
Dessuten er lufta så tørr at leppene sprekker og nesa blir sår. Så i dag har vi kjølt oss ned inne i butikker og på kjøpesenteret og bare hatt kortere opphold utendørs. Men vi har da fått sett oss litt rundt, spesielt i gamlebyen. Nå skal det sies at amerikanere har et merkelig forhold til historie. Scottsdale Old Town har en historie som strekker seg tilbake til først på 1900-tallet, den første dagligvarebutikken og posthuset ble bygget i 1897 for å betjene bønder på ranchene i området.
Fashion Square er det nest største kjøpesenteret i USA - det ligger på andre sida av gata for der vi bor. Mest klær og mote, parfymerier, elektronikk og stæsj, men også mange restauranter. Og fordi det altså er så varmt, trekker folk inn i godt avkjølte butikklokaler.
I morgen er det definitivt over for denne gang - flyet vårt går 19:20 lokal tid. Skal bli litt godt å komme hjem også.

Onsdag

Så har vi unnagjort siste etappe med bilen "vår" - og det må innrømmes ærlig nok, det kan meget vel tenkes at vi kommer til å savne bilen med den gode plassen, den svære motoren, automatgearet og den nydelige komforten - med trekk på alle fire og vidt utsyn over trafikk og omgivelser rundt.
La gå at den slurpet bensin; 18,44 miles pr gallon eller 1,27 liter pr norske mil. På 16 dager har vi kjørt 3.080 miles eller 4.956 kilometer på kryss og tvers i det sørvestlige USA og brukt drivstoff for ca 2.500 kroner.
Med vår lille BMW med et forbruk på 0,7 liter pr mil, ville vi ha kommet 3.105 kilometer for samme beløp (hvis bensinen koster 11,50 pr liter).
Bilturen er slutt - siste etappe var på 202 kilometer fra Sedona til Scottsdale/Phoenix. Vi fikk rom på DaysInn i Scottsdale før vi leverte bilen klokka halv 12 - en halvtime før avtalt, så dette gikk som smurt.
Nå skal vi nyte sommeren og se oss litt omkring i byen - vi hadde en hyggelig drosjesjåfør tilbake fra AVIS som fortalte oss om hva vi burde se i nærområdet - og hva vi burde holde oss unna. Været i Scottsdale til slutt: sola skinner fra skyfri himmel og temperaturen er godt over 30 grader - og sånn skal det være den tida vi er her.
I bildekollasjen i headingen over, ble det satt inn bilder som viser steder og opplevelser vi skulle ha med oss på turen. Med dagens kaktus er samlingen full.

Tirsdag

Vi har tilbrakt hele dagen i Sedona og omegn. Om Sedona må det sies at dette er en by basert på turisme. Det skulle nesten bare mangle - her er det vakkert som bare det. Så har byen også trukket til seg mange slag New Wave aktiviteter, her er mange religiøse "uvanligheter", her er tilbud om alle slags alternative behandlere og det sies at det finnes krefter i stedet gjør forholdene gunstig for det gode liv.
Formiddagen tok vi en tur til en gammel indianerlandsby som i likhet med Mesa Verde brått ble fraflyttet uten at noen helt har klart å finne ut hvorfor. På sletta mellom Red Rocks skulle det ha bodd 6-7000 mennesker. Det vil si - indianerne bodde gjerne der de bedrev sine aktiviteter, man antar at mens de dyrket jorda, bodde de her. Så bodde de andre steder når de for eksempel skulle jakte.
Vi fikk oss i hvert fall en skikkelig skogstur i dag og voktet oss vel for klapperslanger, skorpioner og taranteller som vi fikk vite, frekventerte området.
Hotellverten vår hadde også anbefalt at vi fikk med oss solnedgangen fra en høyde utafor byen. Så der sto vi da med kameraet klart, sammen med 200 andre i samme ærend og så sola sende sine siste stråler for dagen på de røde fjellene - jo, det var spesielt.
I morgen klokka 12 skal vi levere inn bilen i Phoenix - så da er det slutt på kjøringa for denne gang. Vi blir et par dager i Scottsdale/Phoenix før vi reiser hjemover fredag, ankomst Oslo lørdag ved 20-tiden.
Kjørt i dag, la oss si 30 kilometer. Middag på samme italienske som i går, i dag kylling-pasta.

Mandag

For en dag! Vi dro fra Chinle ca halv-ti og beveget oss raskt sørover gjennom ørken og steppelandskap mot I-40, den store motorveien mellom Los Angeles på vestkysten og Wilmington, North-Carolina, på østkysten. Vi skulle bare kjøre noen få mil på I-40 i første omgang - til nasjonalparken Petrified Forest. Først gjennom Painted Desert, et goldt landskap av fargete fjellformasjoner som nok gjør seg best når det regner.
Petrified Forest er et fantastisk minnesmerke over livet på jorda som det var for mer enn 225 millioner år siden. Her har trær blitt bevart for evig tid sammenklemt under lava- og fjellmasser som senere har forvitret og blitt vasket bort slik at trær og fossiler har dukket fram. Arter av trær og dyr som ikke lenger eksisterer, har blitt avdekket. Og etter som tiden går, forventer man at flere fossiler av planter og dyr vil dukke fram. En utrolig opplevelse å gå i mengder av beviser på svunnen tid - det ligger bare strødd rundt.
I Petrified Forest er det (selvsagt) strengt ulovlig å ta med seg ut noe som helst - ikke en stein får man plukke opp og ta med som souvenir. Helt greit - spør du meg; dette er et minnesmerke som må få stå til evig tid.
Men da vi så etter en times kjøring kom fram til Holbrook og skulle stoppe for lunsj, så ligger det strødd med forsteinede trestubber over alt. Tenk det - folk smykker ut i blomsterbeddet med millioner av år gamle trestubber. Det sies at det finnes forsteinet tre utenfor parken - og at det da skal være greit å ta med og bruke i privat og kommersiell sammenheng, f.eks. lages det mange pyntegjenstander av dette materialet.
En annen ting inne i Petrified Forest; i ei "steinrøys" har tidligere innbyggere i området for mellom 650 til 2000 år tilbake, tegnet petroglyfer. Og på den måten har de bidratt til å fortelle nyheter og om ting de var opptatt av i sin tid. Denne røysa med nyheter heter "Newspaper Rock". Her måtte bildene tas på god avstand, fingra ta fatet.
Holbrook og lunsjpausen må det sies noen ord om. Vi hadde brukt mye tid fra Chinle gjennom Petrified Forest og begynte derfor å bli bra sultne. Vi fant ingen spisesteder før Holbrook, men da vi hadde passert jernbaneovergangen, var noe av det første vi fikk øye på et gammelt hus med restaurantskilt på. Dette viste seg å være en gammel restaurant fra den tida Route 66 var en viktig ferdselsåre og folk stoppet for et stykke mat på veien. Inne i restauranten var det dekorert med 50-60 talls plakater og bilder og gjenstander fra denne tidsepoken. Vi spiste House Special Sandwich (Bjørg) og Meatloaf (Sigurd) - det smakte skikkelig godt!
Etter Holbrook fortsatte vi på I-40 mot Flagstaff - 12 mil gjennom øde steppeland. De siste kilometrene før Flagstaff kom omslaget - terrenget ble mer kupert og det dukket opp trær som så ble skog. 
Fra Flagstaff ned til Sedona er det ca 50 kilometer på svingete veier gjennom skogen. Mens Flagstaff ligger på 2000 meters høyde, er Sedona nede på 12-13 hundre meter. Her er det bare lekkert. Bildene viser kanskje noe av det flotte i landskapet. Vi skal ta flere bilder i morgen - vi skal bli her to netter og tenker å gjøre en sightseeing i distriktet.
Bjørg har fødselsdag i dag og vi markerte med deilig pizza-middag i solnedgangen til akkompagnement fra millioner av sikader.
Vi har enda ikke lært oss helt at 13 tommers pizza er ganske mye - særlig når høyden på amerikansk pizza er betydelig høyere enn f.eks. italiensk pizza. Men doggi-bags er helt OK og så har vi til lunsj i morgen.
Kjørt distanse i dag: 430 kilometer, pytt sann.

Søndag

Dette har vært en skikkelig Rock'n Roll dag - hjul som ruller frametter langs veiene og tre viktige rocks inn i albumet. Fjellformasjonene er i kronologisk rekkefølge: Shiprock (1700 fot eller 518 meter høy), Red Rocks som egentlig er en samling med rødsteinsfjell ute på det enorme slettelandet, ingen særlig høye, men flotte og spesielle, og så Spider Rock, et snaut 250 meter høy frittstående tvillingtårn midt i Canyon de Chelly.

Sagnet vil ha det til at det var edderkoppkvinnen som bodde i toppen og ga navnet til denne fjellformasjonen.

Jeg må rette opp i en misforståelse - det er nok ikke slik at Tjelle og Chelly har særlig mye med hverandre å gjøre. Chelly uttales Shay - og da skjønner jo alle hvor på jordet jeg har vært når jeg mente dette var Tjelle-dalen. På det lokale stammespråket heter dalen Tséyi. Vel, nå er den saken avklart og oppgjort og det er fred mellom meg og indianerfolket - Ugh Ugh.
Vi bor på Holiday Inn i Chinle, midt i Navajo Nation. Til middag i hotellets restaurant ble det servert fjellørret (Mountain Trout) fra et vann ikke så veldig langt unna. Veldig god - kanskje til og med bedre en fjellørreten på Haukeliseter.
I dag har vi kjørt 320 kilometer fra Durango til Chinle - så dro vi på fotosafari langs South Rim og loggfører ytterligere 35 kilometer.
I morgen bærer det videre til Sedona

Lørdag

Mount Eolus på 14.086 fot får være dagens åpningsbilde, det var faktisk den eneste 14-tusenfoteren vi fikk øye på på turen vår over til Silverton. 4.293 meter er ikke så aller verst - vi så flere fjell på 13 tusen fot, men det telles liksom ikke.
Møtet med Rocky Mountains var overveldende. Det er så majestetisk, det er fine farger, snø på toppene og - det er trær nesten helt til topps. Der vi kjørte, var det trær over alt, selv på 3.325 meters høyde.
Turen i dag gikk altså til Silverton, sju mil rett nord fra Durango. Silverton er en liten by basert på funn av sølv og gruvedrift, byen ble grunnlagt i 1875.
Det som holder liv i byen i dag, er nok turisme. Først og fremst på grunn av den gamle kullfyrte jernbanen som går over og mellom fjellene til Durango. Og så er det snø og ski som gjelder om vinteren. Byen har mange gamle hoteller og restauranter og vi storkoste oss med kaffe i baren på Bent Elbow, til akompagnement av en lokal cowboykledd musiker som lot fingrene leke fram ragtime på et honkey tonk piano. Ekte vare.
Det var varslet regn og torden på ettermiddagen, på vei tilbake fra Silverton til Durango, braket det løs. Men det gikk fort over - vi kjørte pent de kilometrene regn og hagl fosset ned. Laveste temperatur i dag var 39 Fahrenheit - snaue 4 grader Celcius.
Vi har skjønt at det er noen busslaster med turister og pensjonister ute på veiene. Derfor har vi i dag ordnet oss hotell for resten av turen. Det betyr at vi i morgen drar videre til Tjelle-dalen, eller Canyon de Chelly som de lokale bruker å si. Vi har hatt vår porsjon med kulde og forsmak på vinter - resten av reisen vår vil bli i varmt, Arizona sommerklima.
I dag har vi kjørt 76 kilometer - to ganger (fram og tilbake). Vi hadde tidlig middag på en italiensk restaurant nede i gata her - nydelig Veal Marsala (Sigurd) og Chicken Marsala (Bjørg); som vanlig alt for store porsjoner. Men sånn er det bare her i dette landet. :-) Det blir litt å jobbe med etter hjemkomst.

Fredag

Vi kom oss av gårde fra Cortez klokka 10 og etter 20 minutters kjøring var vi ved inngangen til Mesa Verde nasjonalpark. Dette er en park der man har klart å bevare/rekonstruere bosamfunnene til tidlige indianerstammer - "Ancestral Puebloans". Disse folkene hadde etablert seg oppe i fjellplatået for ca fjorten hundre år siden og gjorde Mesa Verde (Det grønne bord) til sine hjem. 700 år senere forsvant folket fra Mesa Verde - hvorfor er et mysterium ingen har fått noe klart svar på.
Dette folket hadde etablert boliger i klippene, i fjellveggen hadde de funnet hyller med overheng som de kunne bygge hus i, trygt for fiender og uvær. I tillegg til et lite innsyn i livet for dette indianerfolket for noen hundre år tilbake, ga også turen til Mesa Verde et fantastisk utsyn over Montezuma Valley og fjellene på alle kanter.
Og nettopp fjellene er neste kapittel i reisen vår; Rocky Mountains. Nå skal det fort sies at vi denne gang bare får se en liten flik av The Rockies, men noen 14.000 fotere håper vi at det blir. Etter Mesa Verde kjørte vi videre til Durango, en by 2.000 meter over havet med 15-16.000 innbyggere som ligger ved innkjørselen av Rocky Mountains vestfra - i det sør-vestlige hjørnet av staten Colorado.
Nå får vi se høyfjellsterreng, furuskog, og slalombakker. Og på gårdene drives det med kveg og faktisk også hjort (elk). Durango er en fin by med villabebyggelse - ikke mye fattigslig å se her i strøket. Og det er tydelig å se at interessen for friluftsliv, fiske, jakt, ski/snowboard og hestehold er stor. Vi tok en runde på by'n og var innom i flere spesialbutikker for sport og friluftsaktiviteter. Lurte lenge på om det var her jeg skulle kjøpe meg en Stetson (?).
Været her oppe er forskjellig fra hva vi har opplevd så langt, nå er det på med fleece. I ettermiddag/kveld fikk vi også en thunderstorm med lyn og hagl - det ga seg fort.
I dag har vi kjørt 148 kilometer, vi bor på Ramada Inn i Durango og regner med å bli her i 2 netter.

Torsdag

Dagen i dag var ment å ha 2 høydepunkt; Monument Valley og Valley of the Gods. Dette er landskap som er helt enestående og som i hvert fall ikke vi kjenner maken til.
For å komme til Monument Valley, fikk vi erfare noe av det som sies om Page; at det er et særdeles isolert område. Mil etter mil med øde landskap - riktignok traff vi en indianer til hest og så noen spredte bosetninger hist og her, men hovedinntrykket er øde land. Etter at vi hadde passert småbyen Kayenta, tok imidlertid trafikken seg opp - vi var nok flere som denne dagen skulle på fotosafari.
Det klassiske Monument Valley-bildet er med i kollasjen i headeren på denne bloggen. Jeg traff ikke 100% med mine forsøk - til det var trafikken for stor og sikringen for dårlig. Men denne fotografen er strålende fornøyd med å ha sett motivet og plassen med egne øyne og våre bilder er mer enn gode nok for oss.
Veien inn i Valley of the Gods er en støvete grusvei på 26,3 kilometer som tar oss helt inn til fjellformasjonene. Svinger, bakker, vaskebrett og elveleier, men pytt - vi brukte en drøy time på runden og er glade for at vi gjorde det. Og så har vi jo SUV - med trekk på alle fire.
Etter Valley of the Gods var det deilig med lunsj hos vertskapet på Twin Rocks i Bluff, Utah. Ikke bare fikk vi oss deilig mat servert av hyggelig betjening, vi fikk også kjøpt et indiansk sofapledd i butikken ved siden av restauranten.
Fra Bluff bar det videre gjennom Montezuma County mot Four Corners, stedet der fire staters grenser møtes. Spesialmelding til Terje H.: Den sunnmørske navigatordama gikk helt i spinn mellom Bluff og Montezuma Creek; hun ante ikke hvor vi var og ga snumeldinger i hytt og vær. Da var det godt å ha studert kartene på forhånd og ha Streets&Trips på PCen i backup.
Men vi kom oss fram i dag også og tok inn på DaysInn i Cortez, Colorado. Middag på meksikansk - rett borte i gata.
Totalt kjørt distanse i dag: 468,4 kilometer - bilen bare går og går

Onsdag

Vi skulle ha hviledag - og slik har det blitt. Etter frokost og etter at vi hadde ordnet med hotell for de neste tre nettene, tok vi oss en rusletur rundt i området. Ut på stranda og rundt i en liten natursti. Det ble så varmt etter hvert, at vi valgte å ta en liten tur i bilen, den har bedre luftkondisjonering enn rommet på hotellet. Vi stoppa på flere utsiktspunkt og tok masse bilder.
Naturen her blir vi aldri mett av.  Glen Canyon var jo en dyp dal på linje med Grand Canyon - noen titalls mil lenger opp langs elva. På 1950-tallet ble det besluttet å sette opp en deming tvers over dalen, en kjempevariant av Alta-demningen. Til store protester, naturligvis. Ikke minst fra indianerne i strøket.
Men demningen er bygget - åpnet i 1966 av presidentfruen Johnson. Vannet over demningen (Lake Powell) er blitt et gedigent rekreasjonsområde med over 3000 kilometer strandlinje, vannet blir lagret og jevnt sluppet videre nedover i dalen, etter først å ha produsert nok strøm til å forsyne 1,5 millioner mennesker.
Byen Page ble etablert i 1956, med basis i utbyggingen av demningen. Byen ble på den tid beskrevet som den mest isolerte, med færrest  innbyggere og den mest fjerntliggende by i de nedre 48 stater.
I Page bor det ca 7 tusen mennesker fast - cirka 30% av disse sies å være native americans (indianere), mange av dem jobber her på hotellet.
Vi har vaska bilen - og vaska litt klær - og i morgen bærer det videre. På grunn av fortsatt overfylte hoteller langs reiseruta, har vi nå gjort noen mindre endringer i planen. Vi fortsetter gjennom Monument Valley og får med oss Valley of the Gods, hvis det ikke kommer regnskyll. Så stopper vi ved Four Corners Monument før vi ender opp for kvelden i Cortez, Colorado. Fire stater på en dag er vel ikke verst.

Tirsdag

Vi var tidlig oppe og kom oss av gårde retning GrandCanyon rundt klokka 9. Opp til nasjonalparken er det ca en time å kjøre. Det første vi gjorde, var å stikke innom flyplassen for å bestille tur med flyet over Grand Canyon.

Da dette var i boks, dro vi inn til South Rim for å se. Det er et utrolig flott syn som møter deg på kanten av stupet ned i Grand Canyon. Å prøve seg på en beskrivelse, går langt utafor min formuleringsevne. Alt er bare så helt utrolig

En dame forsøkte å sette litt perspektiv på tingene. Erosjon og elva som tar med seg masser på sin ferd mot havet, fører til ca en fot dypere dal pr 1000 år. Når dette får fungere i 1000 ganger 1000 år, blir det 1000 fot eller 330 meter på en million år.

Grand Canyon er sett fra kanten av South Rim ca 1600 meter dyp og ca 2000 meter bred.

Sett i fugleperspektiv vel plassert i et flysete blir inntrykket vi får bare enda mektigere. Dette bare må oppleves – det er ikke stort mer å si om den saken.

Vi var mette på inntrykk da vi fortsatte turen mot Page. Først lang East Rim mot Cameron, så videre gjennom Painted Desert med indianerbosetninger langs veien og så fram mot enda et par canyons, Marble Canyon og Glen Canyon.
Framme i Page klokka 17, kom den første nedturen – alle hotellene i byen var utsolgte, og vi hadde ikke reservert rom for natta.
Vi kjørte rundt og til slutt endte vi opp hos en kar på Marriot-hotellet som hjalp til med å ringe litt rundt. Og jo, så var det rom ledig på et hotell ved marinaen ved Lake Powell, stedet heter Wahweap. Selv om dette hotellet går utafor vårt budsjett, valgte vi å slå til. Vi blir her to netter – onsdag skal være hviledag.
I dag har vi kjørt 330 kilometer.
Dette hotellet har bare internettforbindelse i lobbyen. Derfor blir det ikke mye pålogget aktivitet onsdag.

Mandag

Dette har vært den store Route 66-dagen. Vi dro fra Las Vegas ca halv 10 og kjørte ned til Topock hvor vi etter litt prøving og feiling kom oss inn på Mother of all Roads - selveste Route 66.
Oatman var også en flott opplevelse - først ble vi møtt av de "ville" eslene et stykke utafor byen, så fikk vi en lunsjopplevelse på hotellet vi neppe vil glemme, med to gitarspillende og syngende karer og allsang høyt under taket. Konserten sluttet da den ene av karen måtte ut på gata for en revolverduell. Sånn er det bare her i ville Vesten. 
Vi brukte så mye tid i Oatman at vi valgte motorveien siste stykket inn mot Williams hvor vi overnatter på Travelodge. 475 kilometer var dagens distanse. Det er blitt litt kjøligere, vi er på ca 2000 meters høyde og fant fram fleecejakkene da vi tok runden på by'n i kveld.

Søndag

I dag har vi hatt den store ørkendagen,. Mest ørken og ugjestmildt og mest varme er det selvsagt i Death Valley. Vi kjørte gjennom hele dalen på langs; inn ved Stovepipe Wells og ut ved Jubilee Pass. Ørkenen er avskrekkende, men den er også tiltrekkende, spennende og ufattelig.
Hvordan kan det for eksempel være vann midt i ørkenen? Som det endatil er unikt liv i? Høyeste temperatur fikk vi ved Devils Golf Course; 110 Fahrenheit eller 43,3 Celcius! Det holder for oss.
Vi fortsatte mot Pahrump der vi stoppet for litt mat og deretter mot Las Vegas - en kjørelengde på 426 kilometer.
Las Vegas blir man vanskelig klok på, det er en fantastisk kontruksjon basert på ørkenjord, der det virker som om penger sitter løst hos alle, både utbyggere, eiere og gjester/turister. Alt er mulig i Las Vegas. Smekkfulle etablissementer, særlig kasinoer, over alt og full musikk alle steder, ute og inne. Vi kom oss inn på Mirage for å se på de hvite tigrene, men akkurat der tigrene oppholder seg, var det stengt for kvelden - tror det var fordi det var en nyankommet tigerunge som måtte skjermes. Utenfor Mirage fikk vi med oss det store "vulkanutbruddet" og utenfor et av de andre store hotellene så vi på fontenenes spill med vann og lys, akkompagnert til vakker musikk.
Vi kom oss inn på Venice der dempede opera-svisker kom i mot oss. Inne på "Markus-plassen", uten duer og med en fantastisk himmel (projisert på hvit duk) over oss, spiste vi pizza og calzone.
Vi bodde på Travelodge South Strip, det siste av de gamle slitne tre-etasjers hotellene i Las Vegas. Vagabond som vi brukte sist, er jevnet med jorda og erstattet med nye, flotte høyhus.

Søndag morgen

Kjapt innpå - nyydelig morgen her i Lone Pine. Var akkurat ute og tok noen nye bilder opp mot Sierra Nevada som jeg har lagt ut på nettet. Kobling direkte fra bildet ved siden av. Nå videre gjennom Death Valley til Las Vegas.

Lørdag

Det var aldri noen tvil om at denne dagen skulle være en ren transportetappe - for ikke å si fartsetappe. Fra San Diego og opp til Lone Pine er det 475 kilomter. Vi gjorde turen på seks timer, med en stopp i veikrysset Kramer Junction, eller 4 Corners som det også heter, for lunsj og bensinfylling.
Underveis hadde vi passert kjente steder som Escondido, Temecula, Sun City, Perris, Riverside og San Bernardino, for ikke å glemme Johannesburg som ved siste folketelling hadde 176 innbyggere.
Mesteparten av veien er rette strekninger, mil etter mil uten å rikke på rattet. Området man beveger seg gjennom, er ørken, Mojave ørkenen.
Da vi kom fram til Lone Pine, viste det seg at flere hotell/motell allerede var fulle. Men vi fikk oss da et bra rom til slutt i et greit nok lite motell i en sidegate - Timberline Motel.
Da vi hadde ordnet oss litt, satte vi oss i bilen igjen og kjørte de to milene opp Mt. Whitney Portal Road. Lone Pine og området i og ved Alabama Hills har siden 1930 vært åsted for flere hundre filmer og TV-episoder i indianer/cowboy-sjangeren. Skuespillere som Hopalong Cassidy, Roy Rogers, Gary Cooper, Glenn Ford, Humphrey Bogart og John Wayne har medvirket i filmer med Sierra Nevada og Alabama Hills som faste kulisser.
Men for oss var det likevel Whitney Portal som tok kaka - dette er en relativt liten park oppe i fjellet, men med dimensjoner som kan ta pusten fra noen og enhver. En spennende flott oppstigning med bilen i fjellmassivet og så inn i skogen med campingplasser blant svære furutrær, fossefall og en liten dam, der folk faktisk fisket og fikk ørret på kroken.
Whitney Portal ligger på 2.550 meters høyde og blir brukt av mange som base for klatring opp til toppen av fjellet som altså er 4.414 meter høyt. Men her er også familiecamping og vi så mange småbarn som så ut til å kose seg oppe i høyden. Litt skummelt kanskje, det er jo bjørn i området.
Lone Pine ligger på 1.127 meter - altså beveget vi oss opp 1.423 høydemeter. Mektig!
Vi fikk tatt noen bilder av Mount Whitney i det sola fant en åpning i skyene og strålene traff akkurat toppene, flotte bilder om vi må si det selv.
Høyeste observerte temperatur i dag var 103 F - eller 39,4 C midt ute i ørkenen et sted.
Bensinforbruket på Yukon-kjerra; 12,6 liter pr 100 kilomter, det er vel ikke så aller verst.(?)

Fredag

San Diego er en by med snaut 1,3 millioner mennesker - og nesten like mange biler. Til sammenligning; San Francisco har 800.000 innbyggere.
Vi har brukt mye av dagen til å se oss rundt i byen - vi ble med på en tur med Old Town Trolley Tours og fikk sett mye fint og lært interessante ting om byen og dens historie.
Vi avsluttet med middag på hotellets restaurant, Acapulco. Vi spiste grillspyd med ris, tortillas og hotte sauser.
Det hadde vært et jordskjelv tidlig på morgenkvisten i nærheten av der vi overnatta forrige natta. Flere personer i Solvang hadde meldt fra om at de hadde merket skjelvet. Det hadde Bjørg også - merket skjelvet. 3,8 på Richter's skala.
I morgen drar vi innover og nordover i California - vi skal gjennom Mojave ørkenen og fram mot Lone Pine som ligger ved foten av det største fjellet i USA sør for Canada; Mount Whitney. 

Torsdag

Denne dagen har vært en kjøredag - 430 kilometer fra Solvang til San Diego. Den eneste ordentlige stoppen underveis, tok vi på Santa Monica Beach. Spiste lunsj på Pizza Hut ute på piren. Greit nok. Skal man gjøre Los Angeles skal man ha satt av tid til det, noe vi har valgt bort denne gangen
Framme i San Diego, sjekka vi først hoteller i Hotel Circle, men kom til at vi heller ville inn i gamle-byen. Etter litt fram og tilbake, har vi tatt inn på Hacienda Hotel, nydelig sted med fin utsikt over Old Town og deler av San Diego. Tacomiddag fikk vi på en restaurant rett nede i gata her.
Her skal vi bli i 2 netter og bare slappe av.
Hvis jeg finner ei badebukse, kanskje vi tar en dukkert i havet i morgen? Et par ord om været; absolutt kortbukse - i dag har vi hatt temperatur opp til 99 grader Fahrenheit - tilsvarer 37,2 grader Celcius.

Onsdag

Highway 1 er - i likhet med Route 66 - vel så mye en opplevelse som en transportåre. Noen sier den gjør seg best i åpen cabriolet med vind i håret - vi syntes det var helt OK i vår Yukon.
Vi dro fra Monterey klokka halv 10 med fleecejakker på, tåka hang fortsatt igjen. Men den slapp taket mer og mer og etter at vi hadde kjørt 3-4 mil, var det bare ytterst ute i havet det lå noen tåkedotter. Temperaturen økte også etterhvert, fra snaut 60 Fahrenheit (15 grader Celcius) til over 80 F (28 C) da vi kom fram til bestemmelsesstedet. Heretter blir det kortbukse!
Vi hadde mange stopp underveis. Highway 1 snirkler seg fram med bratte åser på innsiden og svære Stillehavet på andre siden og mange steder har man bygget Vista Points for at farende fanter som oss, skal kunne stoppe - og ta bilder. Eller speide etter sel, sjøoter, delfiner, spekkhoggere, fugl eller kanskje en hval. (?) Bjørg er skråsikker på at hun så en hval, eller i hvert fall et hvalblås uti der. Og jeg tror henne.
Vi stoppet for lunsj i Morro Bay, fant en restaurant som serverte krabbesuppe helt ute på bryggekanten. I vannet så vi flere sjøløver og pelikaner som stupte etter fisk.
Etter Morro Bay fortsatte vi gjennom San Luis Obispo mot Los Olivos. Det siste er ei lita, koselig bygd - små hus og små gårder og plukk selv-plakater for jordbær og epler/pærer. Filmen Sideways har flere locations nettopp i dette distriktet. En vingård vi kjørte, forbi reklamerte med at flere scener i filmen var tatt opp hos dem.
Klokka halv fire svingte vi inn på parkeringsplassen til Hotel Kronborg i Solvang. Dagens etappe var 325 kilometer - kartet ligger i dagens album. Det var marked i Solvang i dag, vi handlet ferske fiken og "organiske" epler.
Spesialmelding til et par gutter jeg kjenner godt: Viking Room er nedlagt - så ingen reprise.
Vi spiste middag på The Little Mermaid - hakkebøff selvsagt. Smakte aldeles fortreffelig.

Tirsdag

Da vi våkna i morges, var tåka tjukk som graut. Derfor bestemte vi oss for å ta en rundtur med bilen. Først gjennom Monterey og så ut langs havet på Ocean View Boulevard. Veien fortsetter inn i 17 Mile Drive Park - et fantastisk flott naturområde.Som også har flotte golfbaner og noen boliger klemt ned i bakkeni skjul for vind fra Stillehavet.
Tåka hadde letta noe da vi var der ute. Men den lå tett et stykke ute i havet - vi kunne se båtene på hvalsafari forsvinne inn for så å komme ut igjen og manøvrere langs tåkebanken for å finne åpen utsyn.
Ett av hovedmålene på 17 Mile Drive er å få se og ta bilde av The Lone Cypress, et tre som er over 250 år gammelt og som trenger hjelp (wire) for å holde seg stående der ytterst ute mot havet. Dette er sikkert det mest fotograferte treet i verden - nå har vi sikret oss noen bilder til vårt minnealbum også.
Etter 17 Mile Drive tok vi oss inn i landet og opp Carmel Valley. Her er fruktbart jordbruksland og spesielt gunstig for vindyrking. Vi stoppet for en lett lunsj i Carmel Valley Village, et lite sted hvor folk hadde satt opp plakater på eiendommene sine der de protesterte mot at stedet skulle utvikle seg til å bli en by.
Videre opp i dalen var veien smal og kronglete, men etter hvert kom vi da til toppen, det åpnet seg og vi kom ut i et nytt jorbruksområde med ufattelig store vingårder. Noen steder gikk veien flere kilometer rett gjennom vingårdene. Vi kom inn på Highway 101 NorthBound og fortsatte gjennom grønnsaksåkre der det vokser salat, paprika, rosenkål, broccoli, poteter, artsisjokk, gulerøtter, løk - ja, hvem vet hva. Dagens kjøretur ble på 200 kilometer. Middag tok vi på en spansk tapasbar - Esteban - snadder.
I morgen drar vi videre sørover langs Highway 1. Kanskje vi ender opp i Solvang?

GMC Yukon, noen facts

Som tidligere beskrevet, er dette en full-size SUV som får Freelanderen vår på Gran Canaria til å virke som en smågutt. V-8 motoren på 5,3 liter gir 320 HK, har et dreiemoment på 459 og er altså i stand til å kjøre på både blyfri bensin 87 oktan og en etanolblanding E85. Bilen har plass til 7, men for å få med bagasjen vår, har vi slått ned i bakerste seterad.
Bensinforbruket blir oppgitt til å være ved bykjøring 1,68 liter pr mil og ved landeveiskjøring 1,24liter pr mil. Vi kommer jo for det meste til å holde oss på landeveien, så kanskje vi kan regne med et snitt på 1,4 liter pr mil. Tankkapasiteten er på 98 liter - bilen har altså en rekkevidde på 700 kilometer.
Med en bensinpris på USD 2,60 pr gallon eller NOK 4,12 pr liter, blir dette en økt bensinkostnad for turen vår på ca 550 kroner.
Bilen veier netto 2,5 tonn.
Jeg har ikke klart å finne noe om hvor store CO2 utslipp denne bilen har, fint om noen kan hjelpe meg på det punktet. Antar at utslippstallene er stygge og at dette er noe GM nødig trekker fram.

Mandag - I left my Heart, in San Francisco

I god tid før klokka 12 var vi på plass på AVIS-kontoret i Post-street for hente ut bilen vi skal bruke for å komme oss rundt i dette landet. Det var avtalt at vi skulle få en mindre SUV, den nye og bensingjerrige (i amerikansk målestokk) Ford Edge. Men så viste det seg at denne bilen ikke var inne, og dermed måtte vi oppgraderie, uten merkostnad selvsagt, til en ordentlig SUV. Kjære Maria, du skal vite at jeg protesterte. Faktisk så var damen bak disken så ille berørt at hun sa jeg kunne stikke innom på AVIS-kontoret i Monterey og se om de hadde en Edge der. Men etter at vi har foretatt både en second og third thought, blir det til at vi kommer til å kjøre rundt i en GMC Yukon SLT, et skikkelig råskinn av en full-size SUV. Med V8-motor på 5,3 liter, 320 hestekrefter og trekk på alle fire. Det står "Flexifuel" på bakdøra, men da jeg spurte, fikk jeg beskjed om å fylle med blyfri 87 oktan bensin.

Nok om det, bilen er som en drøm å kjøre og den tok oss raskt ut av San Francisco mot Stillehavet og så etter 20 (norske) mil, svingte vi inn på parkeringsplassen ved El Adobe Inn i Monterey.
Langs kysten nedover var det milevis med strender og tusenvis av mennesker ute på fridagen (Labour Day) for å bade, spasere, surfe, windsurfe, kite, fiske, ja alt mulig man kan finne på å gjøre langs havet en solskinnsdag.
Vi gjorde stopp for sen lunsj på Cascade Ranch som ligger tilbaketrukket fra veien og er en del av et større park-/friluftsområde.
Vi er litt usikre på morgendagen - det er hvite topper på bølgene i Monterey Bay og da vi var innom på brygga i kveld, fikk vi høre at dagens ettermiddagstur med hvalsafari var avlyst. Et alternativ til hvalsafari kan være en tur rundt 17 Mile Drive ytterst på Monterey-halvøya og via Carmel opp til Carmel Valley og vindistriktene innover i landet.
Monterey har også mye å se på - turistmagneter er Cannery Row (John Steinbeck), Fisherman's Wharf og akvariet.

Søndag

I dag har vi hatt tankene våre i stor grad hjemme i Drammen - hos Gøril, jenta vår som måtte feire 25-årsdagen sin uten oss.
ELLERS har vi hatt en strålende dag.
Søndag er det Farmers Market på plassen ved Civic Center (rådhuset) i San Francisco. Bønder og landarbeidere fra distriktene rundt byen frembyr grønnsaker, frukt, blomster, honning, vin, og til og med levende kyllinger. (Kyllingene ble ikke slaktet, men puttet i hver sin papirpose som ble stiftet igjen og putta opp i en bærepose.) Vi kjøpte amerikanske blåbær, et par klaser med søte druer og 4 økologisk dyrka epler hvorav 2 var Gravenstein. Markedet var en trivelig start på dagen.
Post 2 på programmet var shopping hos Levi's. Levi Strauss kom til San Francisco rundt 1850 under gullrushet for å selge telt til gullgraverne. Men etterspørselen etter klær var større enn telt og dermed var grunnlaget for en kjempegeskjeft lagt. Vi kjøpte oss 2 bukser hver og fikk $40 i rabatt! Lunsj på Starbucks.
Etter en kort tur hjemom på hotellet, bar det ut igjen. Tok trikken til Fishermans Wharf og så gikk vi derfra opp Lombard Street. Ja, vi gikk opp bakken. Lombard Street er den alle har sett på film, den bakken med de mange svingene, blomster inni mellom, flotte hus på begge sider og fantastisk utsikt over byen og deler av Bay Area.
Oppe på toppen gikk det to Cable Cars fra oss før vi fikk slengt oss med. Disse sporvognene som er blitt et kjennemerke fra San Francisco, trekkes fram etter kabler som ligger i bakken og går under trikkesporet kontinuerlig . Føreren har to spaker; den ene er en anordning som klemmer til rundt kabelen og gjør at vognen går framover. Den andre spaken er bremsen - bremseklossene presses ned mot skinnene. Det krever en muskuløs mann for dette kjøretøyet.
Trikk, trolleybuss og kabelvogner er alle miljøvennlige transportmidler i byen. Vi legger også merke til den høye andelen av europeiske, japanske og koreanske biler i trafikken. Spesielt er det interessant at så mange drosjebiler er av typen Ford Escape hybrid (en liten SUV) og Toyota Prius. Innbyggerne i California tenker i høy grad miljø.
I morgen mandag, skal vi hente ut bilen vår for de neste 16 dagene. Hotellrom i Monterey er bestilt for 2 netter.

Lørdag

Her er det fjerde hjertet ved inngangen til Union Square. På dette røde hjertet er det malt et bilde av broen over alle broer: Golden Gate Bridge som er med på en liste over den moderne verdens 7 underverker. Denne dagen har så absolutt vært preget av Golden Gate - vi har nemlig gått over!
Vi startet dagen med å bruke enda en bit av sightseeing-billettene våre fra i går. Fra Union Square tok vi bussen ut til broa og gikk altså over og fortsatte ned til den utrolig flotte småbyen Sausalito.
Her spiste vi lunsj på en restaurant som heter Scoma's - nydelig cheeseburger. Vi tok en runde på by'n, det var fort gjort og så sto vi i ferjekø for å komme oss tilbake til San Francisco, over The Bay.
Tåke har vi hatt mye av i dag, spesielt da vi gikk over broa, men også i stort monn på båtturen. Da vi passerte Alcatraz, var vi forbi før vi oppdaget den tidligere fengselsøya.
Vi gikk Market Street tilbake til hotellet - stoppet på veien for en kopp kaffe.
Trøtte i beina, men glade til sinns, snublet vi inn på rommet ved 18-tida. Godt å få vaska seg og gjort oss klare for middag.

Fredag

Dette bildet viser med all tydelighet at vi befinner oss i San Francisco. Flagget vaier på Pier 39, i bakgrunnen skimter vi The Rock - eller Alcatraz - og vi er begge godt kledd. Det siste fordi det er helt vanlig på disse kanter med kald luft fra havet inn over byen.
Fredagen ble brukt til shopping og sightseeing. Først frokost på Starbucks oppe i gata, så en tur til AVIS for å sjekke ut noen detaljer om billeie (mandag er Labour Day og mye er stengt - Avis holder oppe til klokka 14). Så gikk vi innom på San Francisco Center, det største kjøpesenteret i byen med mange forskjellige slags butikker. Det ble noen topper, ei skjorte og noen T-skjorter denne gangen.
Etter at vi hadde vært på hotellrommet med pikkpakket, dro vi til Fisherman's Wharf med trikken. Her så vi først på sjøløver og yrende folkeliv, masse turister som oss. Så spiste vi til lunsj brød med krabbe/rekesalat servert og fortært på gata i kamp med måker og andre innpåslitne fjærkre.
Etter dette startet turen rundt i byen med dobbeldekker sightseeingbuss. Vi har tatt mange bilder, noen av dem ligger på albumet som du får tilgang til ved å klikke på lysbildeframvisningen som går ved siden av her.
Etter turen rundt i byen, tok vi kaffe og en kikkerunde på Macy's, muligens det største Macy's senteret i hele USA. Starbucks kaffe og deilig Berry Cake (low fat) i fjerde etasje med utkikk over Union Square.
Så rusla vi tilbake til hotellet igjen for en kort pause før middag.
Middagen fikk vi servert i China Town - på den restauranten Carl Christian, Morten og jeg hadde vært på en gang før.
Når dette skrives, er det blitt lørdag morgen, vi er straks klare for frokost. Vi har ikke helt klare planer for dagens gjøremål, men ut må vi.

San Francisco

Sånn, da er vi endelig i gang. Opp tidlig og ut av døra hjemme klokka 05. Finn - nabo'n - kjørte oss til stasjonen og derfra tok flytoget oss videre til Gardermoen. Derfra begynte det å gå trått, på grunn av vanskelige forhold (?) på Heathrow, satt vi en time og ventet før flyet fikk klarsignal til å gå mot London.
Framme i London fikk vi det fryktelig travelt med å rekke flighten vår over Atlanteren, men vi rakk det og satt pent på plassene våre bakerst i jumbojetflyet en halvtime før oppgitt avgangstid. MEN, så fikk vi etter hvert beskjed om tekniske problemer og etter hvert viste det seg at det var lekkasje fra ett av toalettene og det måtte hentes inn reservedeler og rørlegger. Tre timer tok denne operasjonen.
Turen over til USA gikk greit - et av høydepunktene var østkysten av Grønnland, bildet til venstre. Men altså 14 timer i et flysete, det er langt det. Fra vi gikk ut av døra hjemme i Drammen til vi tok inn på hotellet i San Francisco gikk det 22 timer. Men ingen klager, tvert i mot. Bjørg fikk Pizza Hawaii rett borte i gata, og jeg fikk et godt glass lokalt øl til.
Nå er klokka blitt 20:30 her borte - på tide å krype til køys!